Installasjonen Muliot var en del av NOTAMs lydkunstutstilling Absorpsjon og resonans, som åpnet 20. november. Muliot ble stilt ut mellom 14. desember 2008 frem til 25. januar 2009.

Med tittelen Muliot viser Askefoss oss noen av sine referanser: Verket Muoyce av John Cage, og diktet The Waste Land av T. S. Eliot. Lyddelen av Muliot består blant annet av bearbeidet innlest tekst fra denne modernistiske klassikeren, som ble utgitt av T. S. Eliot i 1922 etter flere års arbeid. Eliots dikt er allment betraktet som vanskelig tilgjenglig, og er, på grunn av at referansene er så tette, nesten som hypertekst å betrakte. Eliot refererer i sine noter til historiske skrifter og annen litteratur på en såpass omfattende måte at diktet nesten refererer til hele den menneskelige erfaring, og diktets struktur peker i samme retning ? det består av fem klassiske deler: jord, luft, ild, vann ? og eter. Eliot benytter seg av tradisjonell syntaks, hvor referansialiteten er bundet til ordenes betydning, og hans egen innlesning av diktet viser tydelig at dette er siktemålet. Diktet skiller seg slik fra den mer eksperimentelle poesien i for eksempel dadaistenes og futuristenes lyddikt far samme tidsperiode.

Komponisten John Cage var mye opptatt av poesi, men også av hvordan språkets struktur både viser og setter premisser for betraktningsvinkel og tenkemåte, og han tenkte seg at det kunne være lettere å tenke på nye måter, dersom syntaksen ble oppløst. Cage var generelt opptatt av å frigjøre musikken fra konvensjoner, for slik å åpne det musikalske landskapet for en lytting hvor man finner musikk i lydene slik de fremstår. Stykket Muoyce er et musikalsk dikt hvor James Joyces Finnegan’s Wake lese mesostisk, altså vertikalt på tvers av linjene, slik at den opprinnelige meningen brytes opp og erstattes med syntaksens enkeltelementer, kombinert til nye ord.

Askefoss deler Cages interesse for syntaks, og enda mer for fonemer, som er den minste meningsbærende enhet i språklyder. Hans lesning av The Waste Land deles opp i disse bestanddelene og distribueres gjennom 12 høyttalere som er plassert i sirkel rundt verkets agora i Henie Onstads studio i første etasje. Høyttalernes plassering gjør det mulig for Askefoss å diffusere diktet i rommet; styre hvordan lydene beveger seg. Vi kjenner dette i enkel forstand som normal panorering; å bevege lydene mellom høyre og venstre side i et stereobilde. Askefoss har imidlertid utviklet en form for spektral panorering, hvor han i stedet for å bevege hele lyden på en gang, er fri til å styre lydens forskjellige frekvensområder uavhengig av hverandre. Ved å dele opp lydmaterialet på denne måten lar Askefoss oss oppleve å være «inne i lyden» i stedet for at den beveger seg rundt oss.

De innleste tekstene er abstraksjoner og fortolkninger av T. S. Eliots dikt ? fremført med elementer av uforutsigbarhet ? og slik at opphavet ikke er tydelig. Nye fragmenter av tekst kastes kontinuerlig over lerretet i duse overganger, og bildet bygger slik opp under formspråket i lyden. En fordreid stemme integreres fonetisk oppklippet i det øvrige lydbildet, i takt med publikums bevegelser. Skjermen er plassert inne i installasjonens agora og trekker slik publikum inn mot det sted der det er lettest å oppfatte lydens kontinuerlig skiftende retninger. Sensorer i rommet oppfatter umerkelig publikums bevegelser innenfor installasjonen og bruker dem til å gi form til verket.

Muliot var er et bestillingsverk fra NOTAM og var støttet av Norsk kulturråd.