Artikkel først publisert i Ballade 28.11.2016

Det tynnes i rekken av musikkteknologipionérer, og den 21. november var det Jean-Claude Risset (1938 – 2016) som gikk bort. Som person var Risset ikke særlig kjent i Norge, men hans bidrag til musikkforskningen har hatt så store ringvirkninger at alle som arbeider med digital lydbehandling i dag nyter godt av hans bidrag. Derfor er det naturlig at det skrives noe etter hans bortgang også i Norge.

Jean-Claude Risset har hatt en mangefasettert utvikling; han var pianist, komponist og forsker, og siste gang han var i Norge var i juni 2014, for å spille inn en CD med Jan Erik Kongshaug i Rainbow studio. Han var i Norge flere også ganger tidligere, på invitasjon fra NICEM og Notam, og var også en innlederne på konferansen som Notam arrangerte i Warszawa under Warszawahøsten i 2010.

Hyppig analyserte verk
Jeg ble først kjent med Risset på sent 80-tall, den gangen jeg var student i New York, og det var min hovedlærer Judy Klein som introduserte oss til Risset, i verket Sud fra 1985, som er et av hans viktigste stykker. I dette verket blander Risset digitale opptak med syntetiske gjenskapinger i en rik fortelling der man ikke kan unngå å få med seg de historiske og kulturelle aspektene han bygger fortellingen på. Verket er da også et av de hyppigst analyserte i computermusikken.

Da Jean-Claude Risset var student ved Université de Paris tidlig på 60-tallet, kom han over en artikkel av Max Mathews om programmeringsspråket Music III. Max Mathews regnes som pioneren fremfor noen i computermusikken, og hans arbeid med å få lyd ut av maskinene har alle som har sett filmen 2001 en romodyssé hørt. Computeren Hal (IBM flyttet en bokstav frem i alfabetet) synger, (og det var Max Mathews som sto for programmeringen.)

Men der Mathews, slik han forklarer i et intervju, stort sett nøyde seg med å få datamaskinen til å lage toner, og å lage demonstrasjoner og språk for å kontrollere tonene, så var det Risset som først forsto betydningen av tonens spektrum, eller klangfarge på norsk, for hvordan øret gjenkjente musikk. Tidlig på 60-tallet eksisterte det ingen god forståelse av dette, selv om man selvfølgelig hørte at noen instrumenter satte an tonen skarpt og hadde kort uttoning, mens andre instrumenter hadde en langsommere inntoning. Syntetisk gjenskaping i datamaskinene låt aldri naturlig, så det var tydelig at det var noe man ennå ikke forsto, og dette holdt den musikalske utviklingen av teknologien tilbake.

En brytningstid
Risset analyserte forskjellige toner med datamaskinen, og fant at deltonene oppførte seg forskjellig; de var ikke like sterke, og de kom ikke inn eller døde ut med samme tempo. Pionérstudiet hans fra 1965/66 er analyse av trompettoner, og det var blant annet denne forskningen vi ble introdusert for som studenter i computermusikk, den gangen feltet så vidt hadde etablert seg. Risset fulgte opp oppdagelsen med en stor katalog over forskjellige typer lyder, og hvordan de kunne gjenskapes i programmeringsspråket Music V, som Risset utviklet sammen med Mathews. Katalogen ble publisert hos Bell labs i 1969, året før Risset deltok på Knut Wiggens konferanse Music and Technology i Stockholm. Her møttes alle de viktigste pionérene for å diskutere computermusikkens viktigste spørsmål, og mye handlet om problemene med å kontrollere analogt utstyr med digitale metoder, for å oppnå bedre presisjon. Det var en brytningstid, hvor det var umulig å arbeide med lyd i sanntid på datamaskinen, og det var mange som arbeidet med dette verden over.

graf-risset

På konferansen snakket Risset om psykoakustikk; altså hvordan mennesker typisk oppfatter akustiske fenomener. Der akustikken er en objektiv vitenskap, tar psykoakustikken menneskene i betraktning – hørselsapparatet er disponert på bestemte måter, vi hører ikke alle ting på lik måte, og i tillegg kommer kulturelle og individuelle variasjoner. I den teknologibaserte musikken er dette nødvendig kunnskap for komponistene, en oppfatning Risset i 1970 delte med Pierre Schaeffer, ofte kreditert som oppfinner av den konkrete musikken, studiosjef Knut Wiggen for Elektronmusiktudion (EMS), og norske Arild Boman, som også var tilstede på konferansen. Boman var den første til å bruke datamaskin til å lage musikk med i Norge.

Avgjørende arbeid
Etter perioden hos Bell labs, skulle Risset bli ansvarlig for computermusikken da det store franske senteret Ircam ble opprettet tidlig på 70-tallet. Etter en periode der flyttet han til Marseille, og arbeidet som forsker hos CNRS (Nasjonalt senter for vitenskapelig forskning). Et artig lite sidespor far tiden hos Bell labs finner vi i utviklingen av synthesizeren – det var nemlig i computermusikken at grunnlaget ble lagt, og synthesizerpionér Robert Moog hadde mye korrespondanse med Risset om modularisering og parametrisering før han slapp sine første synther på markedet.

Rissets arbeid har hatt avgjørende betydning for utviklingen av kunnskapen om musikalske spektra, og hvordan de kan gjenskapes elektronisk. Og dette har gitt viktige bidrag til utviklingen av psykoakustikken, siden computermusikkens presise kontroll med alle detaljer i lyden har gjort det mulig å eksperimentere systematisk og oppnå sikker kunnskap. For meg personlig var Risset i tillegg en musikalsk inspirasjon, og i min homage til mine forgjengere i stykket When Timbre Comes Apart (1992-95) er det en klokkeklang fra Risset som åpner stykket og som gir struktur til den første halvdelen.

Jøran Rudi
Komponist og tidligere leder av elektromusikksenteret Notam