Kåre Kolberg er død, og med det er enda en av pionerene for et moderne norsk musikkliv borte. Kåre Kolberg var komponist, organisator og debattant, og for oss som kjente ham personlig, også en skarp og observant venn som man kunne stole på. Gjennom sin innstilling og hele sitt virke arbeidet han for mål som gikk langt utover hans egne behov, han skrev musikk som brøt kunstmusikkens konvensjoner, og tekst med kontroversielle synspunkter på elitisme og tilgjengelighet. Organisatorisk ledet han kunstneraksjonen 74, som la grunnlaget for den offentlige kunstpolitikken vi fremdeles ser. Overbevisningen var at offentligheten og det som nå om dagen kalles ?folk flest? hadde behov for å følge med i tiden og tilegne seg estetiske og tekniske nyvinninger på en dypere måte enn som konsumenter. Kåre argumenterte godt for at økt tilgjengelighet og deltakelse var et uomtvistelig gode, og var særdeles godt orientert om de utfordringer som følger av den nye teknologiske virkeligheten. Kåre var en størrelse, uavhengig av hvilket ståsted man så ham fra.

Etter oppvekst på sørlandet og studier i Oslo fant han sin tilknytning til samtidsmusikken og valgte modernismen i kulturkampen som pågikk. Han så behovet for en ny estetikk i kampen mot folkloristisk banalitet, men var også bekymret for den modernistiske arrogansen som støtte publikum bort. Dette brøt med hans forståelse av at musikken hadde et ansvar i samfunnet som dyrket den frem, og at samfunnet også trengte den. Det samme finner vi i hans arbeid som kritiker, der han brukte kritikkene som verktøy for å trekke publikum inn i musikken heller enn som korrektiv til komponistene.

Kolberg skrev musikk i flere genre, og vi på teknologisiden kjenner Kåre som komponisten bak norges første stykke computermusikk – Keiserens nye slips. Det programmerte han i Sverige, hos Elektronmusikstudion i Stockholm, der Knut Wiggen var sjef. Her videreførte Kolberg sine slentrende, haltende rytmer som han hadde brukt siden sine første stykker i Sverige og Warszawa, og sin assosiasjonsskapende collageteknikk der han lar publikum selv finne veien i stykkene og skape sine egne meninger. Å bryte genregrenser var både viktig og naturlig for Kåre, og han samarbeidet mye med samtidens jazzmusikere, og spesielt Karin Krog, som med sin stemme er fremtredende i mange av hans stykker fra tiden i Warszawa, så vel som i hans første større elektroniske verk Agathe fra 1970.

Kolberg var av de få som tidlig interesserte seg for teknologiens muligheter. Hans første erfaringer ble gjort hos NRK, og etter et kort opphold i Sverige reiste han til Warszawa allerede i 1970 for å arbeide i radiostudioet der. Han komponerte flere verk i perioden, alle gjort med båndopptakere og nitid redigering, og laget til så forskjellige sammenhenger som konsert, installasjoner og eksperimentelle fjernsynsprogrammer. I 1973 lærte han seg programmering og komponerte Keiserens nye slips, igjen i Stockholm, og etter det viet han seg i mange år til organisasjonsvirksomhet og akustisk musikk. Han kom tilbake til elektroakustisk komposisjon midt på 80-tallet, med verket Portando som ble gjort på Henie Onstad Kunstsenter, hvor Kolberg hadde hatt sterk tilknytning siden tidlig 70-tall.

Kolberg arbeidet også for opprettelsen av et nasjonalt studio etter at det første forsøket falt i fisk, og da NOTAM åpnet dørene i 1994, var Kolberg blant de første som kom gjennom dem. Han kastet seg over den nye digitale teknologien, lærte seg både ny programvare og nye programmeringsspråk, og var en inspirasjon for de nye generasjonene komponister som litt mer nølende fant sin måte å brukte teknologien på.

Midt i alt dette, med alt sitt pionerarbeid og ansvar i formingen av musikklivet var Kåre Kolberg ydmyk i forhold til alt han ikke kunne, saklig opptatt av mål og verktøy, nysgjerrig og åpen for forandringer i musikkliv og samfunn, og med sterk allergi mot jåleri og affekterthet. Kåre Kolberg var en sterk intellektuell komponist, og et forbilde for oss i teknologimiljøet. Kolbergs innflytelse har tydelig preget NOTAMs arbeidsmåte og identitet, og vi skylder ham takk.

Jøran Rudi
NOTAM, august 2014