Tine Surel Lange er en komponist med base i Henningsvær. Hennes interesse angår selve lydens kvalitet og egenskaper, og dette har brakt henne inn i mange grener av lydarbeid. Hun komponerer, lager elektroakustisk musikk, spiller selv og arbeider med video, installasjon og performance.
Fra starten som instrumentalist dro hun videre til lyddesignstudie på Sonic College (DK), komposisjonsstudier hos NMH og elektroakustisk musikk-studier i Vilnius. Hun finner alltid en ny og interessant vinkel og kjeder seg aldri i arbeid med lyd.

Hva er fokus for dine arbeider?
Det er lyden som er det viktige, og den må kunne stå selvstendig fra de visuelle elementene jeg ofte bruker samt fra settingen, presentasjonen og innholdet. Noen verk har kun selve musikken i fokus, andre verk har et politisk budskap. Jeg er uansett komponist, og verket må først og fremst fungere lydlig. Om jeg i prosessen gjennom mitt kunstneriske arbeid samtidig ender opp med å bidra med noe som ikke så veldig mange andre gjør, gjør det meg selvfølgelig glad.

Fortell om oppsettet ditt her inne i Sirius!
I Sirius-studioet arbeider jeg med et setup kokt sammen av Thom Johansen ut fra Mattias Kronlacher’s ambiX plug-ins og et Sirius preset av Anders Vinjar. For meg, som jobber med en veldig instrumental tankegang i forhold til høyttalere, har jeg i ambisonics formatet et helt orkester, som til og med kan jobbes med i høyden, og det er veldig gøy. Ambisonics er et ganske oversett format, men det har fantastiske egenskaper i forhold til å jobbe med og ta tak i et materiale. Resultatet behøver ikke skulle være et ambisonics-verk. Man har plass til å lytte til alle lyder både hver for seg og sammen. Lager du noe som funker, så kan du i prinsippet dekode det til forskjellige formater, om det er oktofonisk eller kvadrofonisk eller binaural. Sirius-studioet er et veldig fint kreativt arbeidsrom som gir et helt annet overblikk over materialet. Jeg vil si at det er noe av det samme som når en komponist jobber med partitur – når du bruker et noteprogram blir det en annen arbeidsprosess, som gir en annen type overblikk. Når jeg utformer et verk arbeider jeg både med grafiske og auditive skisser.

Jeg jobber nå med noen rent klanglige verk, noe som er befriende; å ikke skulle redde verden (ikke akkurat nå i hvert fall) kun fokusere på et interessant klangmateriale som jeg ønsker å sette mitt preg på. Materialet i det første verket er fra en kontaktmikrofon på en metallbolle, som jeg slår og kjører rundt i kanten på med en skje… jeg liker veldig godt å ha en instrumental tilnærming.

Jeg jobber her med rytmisk tekstur etter hvordan lyden er transponert opp eller ned, med å la et materiale utfolde seg, og med mange lag av samme materiale. Et annet stykke er basert på opptak fra et gammelt fabrikk-tak som blir renovert. Lydene er takplater som blir revet av og hammere som jobber.

Det blir en serie verk som kan stå alene, men hører sammen. Arbeidstittelen for verkene er  «Vertikale studier for Ambisonics», der tittelen henspeiler på arbeidsmetoden hvor jeg gjør kunstneriske valg ut fra det vertikale. Tetthet, tonehøyde, filter, alt er timet i forhold til vertikal bevegelse. Det er helt uante muligheter, men komposisjon og systematisering av materiale krever rammer, ellers blir det helt fritt. Rammen er egentlig ikke avgjørende for resultatet, og det vertikale er ikke nødvendigvis noe som er viktig for de ferdige verkene. På et punkt velger jeg uansett å gi slipp på systemet, og former videre materialet mer personlig. Nå, i dette rommet, ble sider ved materialet mitt mer tydelig, så jeg har valgt å trekke dem ytterligere ut, fordype meg mer og bare lage. Jeg har her et veldig minimalistisk materiale og arbeidstilgang. Ofte er det bare én lyd som blir transponert opp og ned, og dermed får forskjellige kvaliteter.

Første gang jeg opplevde noe du hadde laget, var det på Notam sin remixkveld på Jæger. Fortell om det!

Oi! Dette var jo noe ganske utypisk for meg. Men en morsom ramme for et prosjekt, alt skjedde på kort tid, var ganske kaotisk og for min del fikk jeg inspirasjon til å lage et ganske annet uttrykk. Materialet jeg remixet var beat-relatert med et ganske voldsomt uttrykk, satt mot mine teksturerte flater, og det ble en ganske voldsom video. Dette var et av mine første politiske verk, videoen er blant annet et utløp for indre frustrasjon over musikkbransjens arbeidsvilkår og kjønnsubalanse. Jeg liker å jobbe med video, helst vil jeg skape fler-sanselige verk, for eksempel med å også bruke lukt under konserter.

Hvor og når startet din musikkinteresse?
Jeg kommer fra en klassisk musikk-familie, med mor som er fiolinist og far som spiller trombone samt dirigerer og arrangerer. Allerede i 1991-92 hadde vi datamaskin hjemme med MIDIkeyboard og noteprogrammer. Bach og Vivaldi var ordentlig musikk som vi hørte på hver søndag. Jeg startet med fiolin som 4-åring, med piano som 8-åring, så cello, og studerte viola da gamba på det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København. Jeg syntes likevel at det var mye morsommere å lage rare lyder enn å spille stykker, og hver gang jeg fikk tilgang til et nytt instrument, kom en ny åpenbaring av lyder. Men som instrumentalist ble jeg sittende litt fast, det var først når jeg begynte å komponere at brikkene falt på plass.

Hva formet ditt utdannelsesløp?
Det var ikke opplagt hvilken retning jeg skulle gå. Flere utdanninger kunne gi meg en studieplass, men visste ikke helt hva de skulle tilby når jeg først var der. Det ble underveis nødvendig å på eget initiativ å skaffe overblikk. Da jeg startet på Sonic College ville jeg lære om lydkunst, og tenkte at denne linjen kunne være et praktisk valg, fokusert på bransje. Jeg lærte å produsere lyd, mikse, mastre, lyd til film, foley, hørespill, lage video, om hvordan du søker penger og presenterer deg selv. Vi skulle lære å bruke både Ableton Live, Protools, Logic og Max. Det var et uoverskuelig pensum, men jeg fikk noen sterke verktøy. Jeg tenkte at jeg kunne jobbe med film, men så oppdaget jeg Jacob Kierkegaard og hans Eldfjall, og da skjønte jeg alt: «her er det, nå vet jeg hva jeg skal». Stykket bruker feltopptak av seismisk aktivitet fra Island. Jeg gikk direkte inn i arbeid med feltopptak og musikk, og søkte samtidig opptak på Norges Musikkhøgskole. Men siden det var lite fokus på elektroakustisk musikk hos Norges Musikkhøgskole, måtte jeg selv finne fram til hvilke lydkunstnere, komponister og verk som er relevant å kjenne til. Jeg hadde også bruk for fasiliteter som skolen ikke hadde. Det var Komponistforeningen og Eskil Muan Sæther som tipset meg om å komme hit til Notam, og jeg har blitt godt tatt imot.

Hvordan begynte du egentlig med elektroakustisk musikk?
Jeg hadde en åpenbaring under første forsøk: «Her er en lekeplass som ikke er begrenset.» Ikke av min egen kunnskap eller ferdighet på instrumentet, eller instrumentalisten som skal spille verket ditt. Det er en fullstendig fri og åpen lekeplass for min fasinasjon for lyd. Jeg gikk så rett inn på field recording, reallyd og reallydsmanipulasjon. Det er så mye lyd der ute i verden, at antakeligvis kommer jeg ikke til å bli ferdig med dette materialet noen gang. Jeg kan fange akkurat de lydene jeg vil ha, for meg er lyden av en bekk minst like interessant som lyden av en fiolin.

Dette vekker min indre idealist og ildsjel. Folk har det så travelt, folk har glemt å lytte, det er en bråkete og støyforurenset verden, folk går rundt med musikk i ørene og det er så mye demping og maskering av lyder, forståelig nok, men det er i overkant mye. Så mye at man ikke lytter lenger. Jeg finner lyder som jeg synes man skal lytte mer til: støy, pitch, flere pitcher, pitcher som beveger seg… Omgivelsene byr på veldig mye musikk og tone. Bekken lager musikk. Kanskje hvis man lytter til naturen vil det kanskje gjøre at man bryr seg litt mer om prosessene som er i sving der ute.

Hvordan fikk du interesse for Ambisonics?
Jeg gikk lenge glipp av ambisonics. Jeg hadde ut fra de verkene jeg fikk høre lenge inntrykk av at arbeid med kringlyd gikk ut på å gjenskape eksisterende rom. Hvorfor skulle man gjøre det? Hvorfor ikke da heller gå inn i det rommet og lytte der? Etterhvert fikk jeg tilgang til musikk som var laget med diffusjonsteknikk. Jeg deltok på en workshop med Anders Tveit, Anders Vinjar og Natasha Barrett Drivhuset og jeg forsto at jeg hadde misforstått noe. Så reiste jeg til Vilnius hvor jeg fant ut at min musikk passer veldig godt for Ambisonics. Jeg jobbet allerede mye med lag og teksturer som beveger seg inn og ut av hverandre, med veldig tette lydbilder, jeg hadde hatt problem med å få plass til alle lagene av lyd inn i en stereomiks. Her skapes et stort rom som åpner opp for lytting. Ambisonics er ellers ansett for å være et veldig vanskelig felt og det er det kanskje, men veldig oversett, det gir noen fantastiske muligheter.

Hva har Vilnius som ikke vi har?
En hel konsertsal med et ambisonics setup, som er lett tilgjengelig for både studerende og interesserte.
Tiden på NMH har vært ganske tung for meg, med lite fokus på elektroakustisk musikk, noe de gjør opp for nå ved å ha ansatt Natasha Barrett som professor for elektroakustisk komposisjon. Hadde det ikke vært for mine 8 års studier, skulle jeg gjerne ha startet mine studier nå!

Så, hva har du ellers på gang nå for tiden?
Jeg vil gjerne arbeide mer med installasjonsarbeider, verker som kan stå uavhengig av meg, musikere og tid, men likevel lar meg være komponist.
Jeg har nettopp fått penger fra dansk komponistforening til å gå mer i dybden og lage en installasjonsversjon av stykket So you can please. Dette er et stykke der fire mannlige perkusjonister bruker 35 sjokkrosa vibrerende vibratorer til å spille på symbaler på pauker.

Jeg jobber også med flere verk: et som handler om tid og at det er hundre år siden kvinner fikk stemmerett i Danmark, for det danske ensemblet Lydenskap. Et annet er -Kor tok måsan veien? som er et undersøkende audiovisuelt installasjonsverk. Utgangspunktet er at 3 av 7 norske måsearter er rødlistet. Måsen er ikke bare et dyr, den «er» også alle de personlige forholdene folk har til måser, alle historiene og opplevelsene, minnene folk har som omhandler denne fuglen. John Stenersen, en fotograf og hobbyornitolog jeg kjenner, har fått frie tøyler til å lage et «måse-event», som kommer til å involvere foredraget «Hvorfor gjør måsen det den gjør» samt workshop i måsekassesnekring, og deretter åpnes verket som vil stå på Kulturfabrikken Sortland gjennom sommeren. Så skriver jeg et stykke for for asamisimasa med arbeidstittelen «Kroppspress», det skal være ferdig til sommeren, til komponistforeningen i anledning 100-årsjubiléet. Jeg har blitt invitert sammen med Øyvind Torvund og Trond Reinholdtsen, og det er stas. Til mai har jeg et verk på Drive In Lydkunst Lofoten og så holder jeg på med et saksofonverk for Anja Nedremo til høsten, og har en utgivelse på trappene, et stykke fra i fjor for Jakob Bangsø. Han bestilte verk for solo gitar og elektronikk av forskjellige komponister med veldig forskjellige innfallsvinkler, -et veldig bra prosjekt. Det blir forresten en konsert og presentasjon her på Notam i mai-juni hvor jeg tar i bruk Sirius og Forum for å vise et snitt av det jeg har gjort de siste to årene. Jeg forsøker ellers å bli dyktigere og lære hva jeg behøver å lære for å utvikle meg. Nå følger jeg Notams Max-kurs.

Hvordan kom du i kontakt med oss?
Jeg har gjort mye for å oppsøke og prøve å finne ut hva slags muligheter som finnes, på egenhånd. Da jeg kom tilbake til Norge for noen år siden så tok jeg et møte med komponistforeningen for å spørre om hva som foregår her, hvem bør jeg kjenne? Eskil Muan Sæther sendte meg rett til Notam og Cato (Langnes) som igjen har sendt meg videre, så – jeg var oppsøkende og fikk veldig mye ut av det.

Hvordan er ditt forhold til Notam? Hva gjør vi egentlig for deg, hva kan vi gjøre bedre…?
Her på Notam har jeg fått mye hjelp. Jeg skjønner hva Ambisonics er og hva som foregår, men det er veldig deilig å gi slipp på det. For selv om jeg jobber med musikkteknologi, ønsker jeg å kunne fokusere på det kreative.

Jeg møter en del kule kvinnelige komponister her, så jeg synes jo egentlig Notam gjør det ganske bra, men man kan alltid gjøre det bedre. Sats på diversiteten! Kjønn, geografi, uttrykk og sjanger. Jo mer diversitet, jo større sannsynlighet er det for at mange vil finne noe som de synes er bra. Her møtes mange ulike folk: noen er fokuserte på musikkteknologi, mens andre jobber rent kunstnerisk. Noen jobber med film, jeg med ambisonics, noen holder på med en forelesning, noen bygger en ting, og det virker som at det er folk fra hele landet her.
Gi flere muligheter for å komme seg inn til den ressursen som Notam er. Plutselig så kommer det noen fra noe som man ikke vet om. Det kan jo lett bli til at man jobber med de man kjenner fordi – hva ellers skal man gjøre? Få en spennende instrumentalist hit, gi rom for musichackerlab, dette tror jeg er veldig viktig å fortsette med. Alle har forskjellig tilnærming, og det kan være veldig inspirerende å få en forståelse for hvordan andre tenker, få innsikt. Å få lov til å teste eget materiale med andres arbeidsmetoder, da kan man få et veldig ekstra perspektiv, man skjønner kanskje bedre sitt eget materiale fra en annens vinkel.
Notam kan virke som en litt uoppnåelig størrelse for mange. Koka Nikoladze gjorde en veldig bra greie med sitt Music Hackerlab! Vi laget alle en boks, en som jeg selv har brukt mye i mine live performances. Slike ting er med på å gjøre Notam tilgjengelig.

Soundcloud

Instagram

Tine presenterer seg selv og sine arbeider på Notam onsdag 1. mars klokka 13.