I fjor hadde Stavanger Symfoniorkester spilt inn Brahms’ symfoni nr. 2 og Gisle Kverndokk fikk det litt spesielle oppdraget å lage en singelversjon på 3 minutter av symfonien. Den mikset og mastret han i Studio 1 med Cato som tekniker, og slik ble det ferdige resultatet.

Kverndokk er for tiden huskomponist hos New York Opera Society. Han har komponert musikk i 30 år og er godt kjent utenfor landets grenser med oppsetninger i USA og Tyskland, mens han i Norge kanskje er aller mest kjent for å ha skrevet Jorden rundt på 80 dager til åpningen av DNO&B.

Foto: Barbara Pállfy

 

Den første tyskspråklige versjonen In 80 Tagen um die Welt (over) mottok i fjor Deutscher Musikal Theater Preis for Beste Musikal, Beste Regi, Beste Koreografi, Beste Scenografi, Beste Kostymer og Beste Mannlige Birolle. Kverndokk har ellers med stort hell komponert modernistisk kirkemusikk og kirkeoperaen Upon This Handful of Earth hadde premiere i New York 24. februar i fjor, til gode kritikker. Hans nyeste musikal Fanny og Alexander har arbeidsvisning den 5. mars på Dramatikkens Hus, og han har nylig skrevet ferdig Purriot og den forsvunne bronsehesten som har premiere 12. mai på Scene 2 i DNO&B.

 

NRK klassisk 19. september 2017: Vi gratulerer komponist Gisle Kverndokk med hele seks priser under den tyske musikkonkurransen Deutscher Musikal Theater Preis! Her kan du høre Gisle Kverndokks reaksjoner i Musikkfrokost (56:17)
 

Upon this handful of earth (2017)
Upon this handful of earth (2017)

 

Vi snek oss nysgjerrige inn i studio for å ta en prat.

Hva er Kverndokksk musikk?

Det er musikk med dramaturgi og handling. Ønsket om å fortelle en historie gjennom musikk er veldig viktig for meg og har alltid vært der. Det er alt fra nyskapende musikaler som ikke er pop, til operaer, symfoniske verk, kammermusikk og kirkemusikk. Blant mine store helter og forbilder er for eksempel Stephen Sondheim, Leonard Bernstein og Kurt Weill. Jeg har sans for komponister som kan lage symfoniske verk samtidig som de kan skrive en fengende melodi.

Hvordan ble du interessert i å skrive musikk?

Jeg var 8 år da jeg endelig fikk bli med på Ibsenhuset i Skien der Den Norske Opera var på turné med Trubaduren av Verdi. Den hadde jeg hørt på plate hjemme, men nå fikk jeg høre all den musikken som var imellom de kjente ariene, hvordan komponisten utviklet de kjente temaene, hvordan melodiene snirklet seg inn i hverandre og dukket opp igjen, hvordan han skapte dramatikk med musikk. Det tente meg veldig. Dette fascinerer meg fortsatt, hvordan komponisten utvikler musikken sin i en dramatisk sammenheng, en dramaturgi, hvilket jeg ikke hadde hørt før. DET syntes jeg var spennende og fikk umiddelbart sansen for. Inspirasjoner fra tidlig av har ellers vært for eksempel Bergmanfilmen Trollfløyten, Händel, Wagner og Richard Strauss. Ellers har skolen og musikkskolen vært viktig. En gang jeg skulle skrive en annenstemme til en blokkfløytemelodi på skolen, husker jeg at jeg syntes det var det mest meningsfylte jeg hadde gjort.

Supersize Girl (2013)

 

Kverndokk tilbragte barne- og ungdomstiden i Skien. Med eldre søsken som alle spilte instrumenter var han «liten, misunnelig og veldig klar for å spille» da han begynte på musikkskolen som 9-åring, med fløyte som instrument.

Det var et veldig levende kulturliv i Skien da jeg vokste opp. Musikkskolen var veldig aktiv, og vi hadde blåseensemble og symfoniorkester for ungdom. Jeg var med i begge og det var kjempegøy. Vi spilte masse og jeg fikk erfaring om instrumentering ved å sitte i orkesteret. Kristoffer Kleive dirigerte Skiens musikkforenings orkester og var veldig dyktig organist i Skien kirke. Både av ham og av organisten i Borgestad kirke, Terje Tjervåg, lærte jeg mye. Det var i det hele mange veldig dyktige folk som var aktive. Musikkforeningen hadde lange tradisjoner. De som underviste barn og unge spilte der, det var masse folk, flinke amatørmusikere, og da riksoperaen var aktive, (DNO turnévirksomhet) reiste de rundt med produksjoner og brukte lokale orkestre og kor. Jeg fikk mye rom i dette miljøet, og var helt ustoppelig. Søsteren min Siri skrev tekster, og sammen lagde vi musikaler på barneteateret på skolen. Jeg hørte også på «Komponistverkstedet» på NRK; et komposisjonskurs for barn på radio med Kåre Grøttum og Maj Sønstevold. De hadde laget kompendier som jeg bestilte. Man kunne sende inn stykker, og jeg fikk blant annet valgt ut en klarinettkvintett og et pianostykke som ble spilt på radioen med profesjonelle musikere fra KORK i studio, og jeg ble invitert dit som gjest. De kom også hjem til meg med «Musikkbussen» som kjørte rundt og lagde reportasjer om ting som skjedde rundt i landet. NRK Radio bestemte seg for å lage en radio-opera, og da ble Siri og jeg plukket ut, sammen med andre unge librettister og komponister, bl.a. Dagfinn Koch og Torstein Aagaard Nilsen. Vi lagde fire akter sammen for KORK, operaens kor, solister og med en veldig ung Christian Eggen som dirigent. Det var helt utrolig gøy: Vi var masse på NRK, møtte Maj og Gunnar Sønstevold, dette var bare helt fantastisk for en ung sjel, eller gammel sjel i en ung kropp…

Les også Intervju med Hild Borchgrevink 26.11 2007: På mange måter er det ikke rart at publikum kan føle seg fremmedgjort i møte med en norsk samtidsopera, når det de stort sett blir utsatt for, er operaer i ABC-genren. Gisle Kverndokk håper på bedre tider i Bjørvika.



Gjennom Opp fra Skrivebordsskuffen ble han kjent med Erik Fosnes Hansen som sendte inn tekster dit. Kverndokks første opera Falketårnet var basert på Fosnes Hansens debutroman ved samme navn. Han samarbeider fortsatt gjerne med folk som skriver: Øystein Wiik har skrevet musikalene Sofies verden, Vincent, Farlige forbindelser, Frendelaus, Martin L. og Jorden rundt på 80 dager, og Ivar Tindberg har skrevet teksten til radio-operaen Bokken Lasson – sensibel suksess og operaen Den fjerde nattevakt.

Noen sa at det var vanskelig å leve som komponist og at jeg derfor burde satse på fløyte, så jeg tok timer i både fløyte og komposisjon i Oslo gjennom tiden på gymnaset, men jeg skjønte at jeg i grunn var likegyldig til selve fløyta og teknikken, jeg kunne spilt tuba eller cello, samme hva, jeg var interessert i alle instrumenter. Så jeg valgte komposisjon og startet i 1986 på NMH, gikk ut i -90, fortsatte å studere i USA og tok så diplom på NMH. Jeg hadde litt problemer med å finne ut hvor jeg egentlig hørte hjemme i samtidsmusikken som 19-åring, og lærte meg først med tid å like og komme inn i Bouléz og Stockhausen. Det mest moderne jeg hadde hørt på var Hindemith som jeg hadde spilt fløytesonaten til på opptaksprøven, men det var neoklassisistisk og litt uglesett, det likte ikke de kule folka. Jeg hadde begynt å like musikaler på den tiden, og via en arrangeringsjobb for «Opera Mobile» kom jeg i gang med å spille piano, repetere og dirigere, først i miljøet rundt operaen og så i musikal-miljøet, og spilte på de fleste Oslo-teatrene under folk som Egil Monn-Iversen og Fred Nøddelund.

Gisle Kverndokk. Foto Anne C. Eriksen

 

Min første jobb som pianistvikar på Chateau Neuf var nervepirrende.
Jeg skulle hoppe inn i forestillingen «Sweet Charity» en kveld. Skulle spille synth, noe jeg nesten aldri hadde gjort, bare piano. Så jeg måtte sitte og øve i orkestergraven før forestillingen, jeg satt ved siden av han jeg skulle hoppe inn for og når kvelden kom var jeg svært nervøs. Synthen var en enorm Kurzweil som Monn-Iversen hadde kjøpt inn til Det Norske Teatret, med samplede lyder som den gang, på 80-tallet, hørtes veldig flott ut. Jeg skulle spille alt fra strykere, harpe, saksofon. Jeg hadde øvd og øvd og øvd og øvd, der jeg var plassert ved siden av typ Jens Wendelboe og Helge Iberg, de beste jazzmusikerene i hele Norge. Det var masse pedaler på synthen, og jeg tok av meg skoene for å spille ordentlig. Etterpå fikk jeg høre at en av musikerne hadde sagt at jeg, Gisle «bare tok av seg skoene og spilte som en gud». DET var utrolig hyggelig å få høre, det gikk jo kjempebra! Dette var en levende verden, hvor jeg virkelig fikk prøve meg og prestere, man fikk ikke gjøre noe galt. Ble også kjent med en masse musikere innen jazz og ulike miljø, som var veldig verdifullt. Man fikk jo også se litt av skyggesiden, den gangen var det mye rusmisbruk. Jeg selv mente at drikking ville stå i veien for prestasjonen. Noe jeg alltid har vært streng på. Men jeg lærte i alle fall veldig mye om musikkteater, noe som jeg vet har vært veldig verdifullt.

Etter eksamen på Musikkhøgskolen hadde jeg lyst å reise ut. Vi hadde vært på skoletur til New York det siste året på kandidatstudiet i 1990, og via Olav Anton Thommessen besøkte vi John Corigliano som var og er en av de ledende komponistene i USA. Jeg likte veldig godt en del større orkesterverk som han hadde skrevet og stilen hans, så jeg kontaktet han året etter. Han ba meg søke på Juilliard hvis jeg ville ha han som lærer, og det gjorde jeg. Da jeg studerte der holdt han på med en stor opera for Metropolitan, det var veldig gøy å følge med på prosessen.

Hva handler dine verk om?
Det er veldig forskjellige historier, noen bestillere har bestemte ønsker, men når jeg bestemmer selv er jeg opptatt av menneskelige historier som berører. Et tema jeg ville skrive en opera over var Den Fjerde Nattevakt. Nå for eksempel jobber vi med en musikal, som enda ikke er oppført i sin helhet, men har hatt workshop på basert på Ruth Maiers dagbok. Dette er historier som jeg selv blir grepet av.

 

Les også Ballade 18.11.2005: Å skifte stil så hyppig som Kverndokk gjør kunne gjort musikken sprikende, men Kverndokk makter å gi de ulike stilene hans egen farge, slik at det hele høres helt organisk ut.

 

 

Jeg laget også musikal over boka «Sofies Verden», og fikk mye kjeft, blant annet av Dagbladet som skrev at man like godt kunne ha laget musikal over telefonkatalogen. Og det synes jeg egentlig er en kjempegod idé, for tenk på alle de menneskeskjebnene bak oppføringene i den. Jeg har vært interessert i å eksperimentere med form og lete etter ulike måter å lage musikkteater på uten å være så interessert i å kalle det hverken musikal eller opera, så veldig mange av mine musikkteaterstykker ligger kanskje i grenselandet mellom de to


Sofies Verden (1999) Kåre Conradi og Karoline Krüger. Foto: Leif Gabrielsen

 

Et av de første prosjektene jeg hadde her på Notam var utforskning av lydmateriale til Den Fjerde Nattevakt. Jeg ble kjent med Cato da vi analyserte tonespekteret av forskjellige klokkelyder som jeg ville utvikle til «klangen av Røros» – stedet der operaen foregår. Hvis du leser boka til Falkberget, så er det veldig mye klokker der, kirkeklokker, bjeller på hester og vogner, «hyttklokka» som man ringer inn til arbeidet med, og det er klangen av is og snø og frost. Så jeg drev og tok opp masse lyd av is, knuste is, snølyder etc, og forsket videre på dette i studio her. Hovedmaterialet til den operaen er utviklet her på Notam.


Den fjerde nattevakt (2012) Angelica Voje og Operakoret. Foto: DNO&B

 

Hva betyr teknologi for deg?
Det er noe jeg er nødt til å forholde meg til, da. Hvis man skal være komponist i dag, så er man nødt til å følge med på utviklingen av nye redskaper, og det kan åpne for mange muligheter. Det kan også være sinnssykt frustrerende, og noen ganger tenker jeg at kan jeg ikke bare få lov til å SKRIVE MUSIKK? Når ting kræsjer, og man må oppdatere programmer, noteprogrammet ikke virker og jeg har en frist for å levere et partitur og ikke får skrevet en tone, da lengter jeg tilbake til papir og blyant. Jeg har derfor angst for alle oppdateringer og utsetter dem lengst mulig. Men når jeg får det til, så synes jeg at det er fantastisk. Det er flott å komme til Notam og få hjelp.

Hvilken del av håndverket er det du liker best?
Jeg er veldig glad i å lage melodier, men melodi kan være så mangt. Selv kan jeg oppleve noe jeg har skrevet som kjempemelodiøst og enkelt, og så kan andre synes at det er vanskelig, det kommer an på hvem som hører det.

Tenker du på hvordan musikeren opplever å spille det du skriver når du skriver det?
Ja, jeg tenker på musikerne. Altså, jeg husker i starten av min egen karriere, så var det så utrolig fint når musikerne var glade og satt og smilte, i forhold til når de klaget og syntes at det var noe dritt. Så var de fornøyde, tilga jeg dem alt! Etterhvert som man blir eldre så tar man for gitt at de spiller notene du har skrevet. Men jeg er veldig opptatt av at musikerne skal ha glede av å spille det, at det skal være godt skrevet for instrumentet. Det er mye ny musikk som ikke er det og jeg har stor respekt for den kunnskapen som musikere har. Å spille skal være noe som er meningsfylt. I et orkester skal alle ha en interessant jobb, det skal ikke være bare strykerne som spiller mens de andre sitter og teller takter.

Et lykkeprosjekt for alle deltagere?
Vet ikke, men det skal gi mening for både utøver og publikum. Jo eldre jeg blir, jo mer ærlig har jeg blitt mot meg selv. Da jeg var yngre, var jeg mer opptatt av å tilfredsstille en eller annen slags forventning som jeg trodde folk hadde til meg for eksempel det å være moderne nok og kul nok. Nå driter jeg i det, nå skriver jeg den musikken jeg ønsker selv å høre. Derfor har jeg kanskje blitt litt snillere, mer tonal, mer romantisk med årene. Veldig mange komponister har vel blitt det med alderen.

Har det noe med læring å gjøre også tror du, ønsket om å strekke seg i alle retninger når man er yngre?
Man er også mer usikker, og med mer erfaring finner man ut hva som er viktig i livet – kanskje.. Å følge hjertet sitt. Mitt prosjekt er bare å skrive musikk som rører folk, som jeg håper kan gi en opplevelse.

 

Les også Music Norway 19.10.2017: Høy aktivitet for Gisle Kverndokk i utlandet 

 

Har du lyst å skape noe som ligner Trubaduren-opplevelsen din som barn?
Hvis jeg kan gi en nysgjerrig liten 8-årig unge en slik opplevelse? Å ja. Jeg har da også opplevd at unge mennesker, f eks en som var med i barnekoret til Jorden rundt på 80 dager som nå har blitt komponist, fortalte meg at å oppleve den nye musikken var utrolig spennende den gangen, og jeg har møtt Operaens venner, pensjonister, som sier det motsatte av hva mange tror de skal si, nemlig at det er så deilig å høre noe nytt, ikke bare La Bohème og La Traviata hele tiden.


Marble Surplus (2010)

 

Når var du først i kontakt med Notam?
Jeg gikk et kurs her, men nøyaktig når husker jeg ikke. Men det forrige prosjektet jeg gjorde her på Notam var en bestilling til åpningen av Operahuset som het Marble Surplus. Rune Martinsen, slagverker på Operaen, hadde idéen om at jeg skulle lage et stykke for dem hvor de spilte på overskuddsmaterialet av marmoren som operaen ble bygget av. Rune hadde samlet sammen masse marmorbiter som lå rundt på byggeplassen i en svær kasse, og lurte på om det var mulig å lage noe med det. Jeg sa ja, og operasjefen Bjørn Simensen var med. Vi ble enige om at dette skulle være en del av åpningen i foajéen før åpningsforestillingen, så vi jobbet masse med de marmorbitene.

På selve flyttedagen fra Youngstorget til Bjørvika hadde han satt en lapp på kassen om at den skulle til slagverkrommet. Og så forsvart hele kassen, den ble borte. En gigantisk kasse med marmor, den er ikke noe man bare stikker av med. Rune var jo helt fortvilet, for instrumentene var borte. Så fikk vi kontakt med en av byggelederne som i stedet skar til blokker etter vår hukommelse, noe som sikkert ble bedre. Vi laget i alle fall en form for gigantisk xylofon. Det er bare egentlig veldig lite klang i marmor, det er et ganske dødt materiale, så jeg måtte gjøre noe med det elektronisk, og da tok jeg kontakt med Cato. Så spilte vi inn og bearbeidet lyden, og det ble et stykke for live marmorofon og live elektronikk med Cato på teknikk. Det ble fremført tre ganger: Til åpningen av Operaen, på Ultimafestivalen i 2008 og på TONOs jubileum, er gitt ut på plate og kan kjøpes i operabutikken. Det eksisterer forresten et rykte om at det var en musiker i operaorkesteret som plutselig en dag snakket om at han hadde murt seg ny peis hjemme og så sa han visstnok det at det var veldig tøft med marmor i peisen. Ingen har hørt noe mer om det, men når jeg tenker på marmorofonen hender det at jeg ser for meg en flott peis. Cato: som vi sier nordpå, litt av en peis han var han der. Akkurat ja, Cato er tilbake i studio og pausen er over.