I artistens egne ord (oversatt fra engelsk):

En lydinstallasjon laget av en samling korte ord og uttrykk fra nedskrevne historier om kvinner og barn fra ulike steder i verden, som har vært utsatt for krig, massedrap, sult, voldtekt og vold. Ordene og uttrykkene har blitt oversatt til hviskende tale og har blitt limt sammen med andre uttrykk fra dagligdagse detaljer, for eksempel «red plates», «there were six of them + no it was a purple dress» eller «can you see them + what are they saying + do you hear them». Man kan forstå sammenhengen mellom de respektive hviskende stemmene som tilhører kvinnene, men man kan også lure på om de hvisker til hverandre eller om de hvisker til de besøkende mens de går gjennom installasjonen. De hviskende stemmene som kommer ut gjennom høyttalerne avslører smerte og en viss sårbarhet, men samtidig fremstår de så sterke at lytteren blir oppmerksom og klar over seg selv. Det som også er interessant er kapasiteten til å få lytteren til å tenke og skape sin egen tolkning, og også gi dem en fornemmelse om at de kanskje invaderer denne illusjonen om privatliv som er skapt. Det er mitt ønske å oppfordre lytteren til å kommunisere med verket, ikke bare på et hypnotisk nivå som ikke overlater noe til drøfting, men å overføre tankegangen som kommuniseres gjennom de andre elementene i verket. På en måte er det det «can you see…, can you hear…»? gjør. Det kommer i tillegg en kontinuerlig lyd av et hjerte som banker fra en bass-høyttaler, avspilt i lavt volum, som gjør lytteren klar over seg selv og andre mennesker i nærheten. Kombinasjonen av de hviskende stemmene og hjertet som banker skaper en intimitet mellom kunstneren og lytteren. Det er denne intimiteten som skaper et annet forståelsesnivå av verket; de hviskende stemmene slutter å være bare stemmer og blir vesener som lytteren kan relatere med.

«can you see…, can you hear…»? ble vist på Transcape Biennale i Cape Town, Sør-Afrika i mars 2007.