Camille Norment tilbrakte begynnelsen av mars i Studio Nordheim med å mikse lydsporet til kortfilmen The Haunted sammen med Cato. Filmen premierte under Tromsø internasjonale filmfestival i januar, og ble videre som en av 14 filmer nominert til programmet NEW:VISION under CPH:DOX 16.-26. mars i år; et kunstnerisk konkurranseprogram med filmer plukket ut av juryen «på grunn av sine grensesprengende eksperimenter mellom dokumentarisme og kunstnerisk refleksjon» – sitert fra hjemmesiden.

Når vi snakker med Camille er hun travelt opptatt med avsluttende redigeringsøkt. Lyden som kommer fra høyttalerene høres ut som vind som uler, flere spor av en snakkende stemme og en dyp, varm og litt urovekkende tone.

Vi får vite at filmen handler om Uzbekistan og en utryddet tigerart.

Hei Camille. Hva er dette lydsporet satt sammen av?

Det består av opptak gjort i studio hjemme av glassharmonika, feedback og flere mer abstrakte lyder. Elementene av bass er behandlet for å skape en bestemt følelse av rom og nærhet som repeteres gjennom hele filmen, og de lenker bestemte bilder sammen og forsterker med det historiefortellingen. De dype tonene balanserer også de høyfrekvente lydene fra harmonikaet. Det er diegetisk lyd og en voice-over i form av et «brev» til tigeren som ofte refererer til noe som skjer i en drøm eller i fortiden. Kun i en liten seksjon av filmen gir lyd og bilde samme informasjon; er i «real-time». Overalt ellers er lydfortellingen en forhandling mellom det å gi mer eller å fjerne informasjon: Selv om man har en utendørs scene, betyr ikke det at lyden av fuglekvitter skal være der.

Hva er tema for filmen?

Filmen er om den nå utdødde kaspiske tigeren, et av de største kattedyrene som har levd, og som fortsatt har et sterkt nærvær i den uzbekiske kulturen. Folk drømmer fortsatt om den. I filmen forteller en vaktmester for eksempel om at tigeren dukker opp på gravstedet der han jobber hver fredag når mørket faller på.
Historien om Uzbekistan er en historie om store omveltninger. Som en av de fattigste av sovjetrepublikkene ble området delt inn i nye regioner, det originale språket ble forandret og kulturelle aspekter gikk tapt jevnt og trutt. Tigeren knyttes til nasjonens historie. Utryddelsen av den var blant annet et resultat av påtvunget industrialisering, at vannveiene som den var avhengig av for å overleve ble transformert til ørkenlandskap, og at sovjetisk militært personell jaktet på pels og på tigerens eget favorittbytte, villsvin.

Hvem står bak filmen, og hvordan møttes dere?

Regissøren Saodat Ismailova spurte meg fordi den kaspiske tigeren hadde evnen til å hypnotisere byttet sitt – hvem hadde trodd at tigere var i stand til det? Den utstrålte eller vokaliserte en frekvens som «frøs» byttet før de angrep det, ifølge legenden. Magien, mysteriet og drømmen som assosieres til tigeren minner om overtroen som knyttes til glassharmonikaet, inkludert den hypnotiske kvaliteten som er i spill når instrumentet brukes på bestemte måter. Jeg klarte ikke å finne mer informasjon om denne egenskapen ved tigeren, men nettopp dette har jeg sansen for – det gjenskaper rommet mellom det som faktisk finner sted og myten om det.

Du har jobbet mye også tidligere med hvordan lyd påvirken kroppen og følelsene?

Jeg er interessert i det, men gjør det alltid klart at jeg benytter meg av glassharmonika ganske objektivt som et kontemporært instrument, lydlig i slektskap med elektrisk gitarfeedback og den svært så nøytrale sinusbølgen. Jeg har ingen påstander rundt hva musikken skal gjøre, og jeg har ingen forventninger om at den skal påvirke noe overhodet. Jeg bruker det som lyd. Men jeg er interessert i mysteriet, de historiske konnotasjonene og sensuren i forbindelse med det og det faktum at noen mennesker elsket det mens andre var redd for det.

Hvordan vil du beskrive likhetene og forskjellene mellom en sinusbølge og lyden fra glassharmonika?

Sinusbølgen kan beskrives som en «perfekt» tone uten overtoner, mens harmonika er «nær perfekt» – med en svak overtonekarakteristikk. På grunn av at glassbollene er håndblåste kan du se når det spinner på akslingen sin at det har litt sleng. Det skaper rytme i den gjentagende sløyfen som du ikke finner i en sinusbølge, som på sin side ikke skaper noen følelse av en begynnelse eller slutt, men er den samme tonen uansett hvor du møter den. En sinus har ingen overtone, mens harmonikalyden har noen, veldig få – men de er der. Bølgen er ikke helt ren, og for meg gir dette lyden de interessante kvalitetene, også som en metafor for det sosiale. Overtonene gir unik karakter som er mye mer verdt enn den rene tonen. Hvis du for eksempel relaterer overtoner til genetisk variasjon vet vi at biologiske grupper med lite diversitet innen utvalg av gener trives dårligst.

Over til studio. Hva er Catos oppgave her?

–Mitt fokus er på å komponere. Å balansere og mastre lyden er i Cato sine hender, og dessuten var det noen spesielle kreative elementer som jeg ville utføre her som han er god til å utvikle. Vi har jobbet sammen mange ganger før. Jeg kom til Notam for første gang i 2004, tror jeg. Cato kjenner til mitt arbeidsspråk og hvilke intensjoner jeg oftest sitter med. Det er viktig for meg å være komfortabel med hvor min rolle slutter, hvor hans begynner og hvor vi overlapper. Det at vi har muligheten til å hoppe over i hverandres rolle for å foreslå eller gjøre forandringer gjør dette til et godt arbeidsforhold!

 

Fra programmet til CPH:DOX:
«Saodats Ismailovas symbolrige og suggestive film er et cinematisk brev til en uddød tigerart, og fremmaner med næsten hallucinatorisk kraft en mytologisk, centralasiatisk verden af i går. Et majestætisk dyr, der taler til os om de historiske forandringer, der ledte op til dens egen uddøen som følge af moderne industrialisering og pelsjagt, men som lever i den kollektive forestillingsverden i Turkestan som et helligt billede på sjælen. Ismailovas elegiske, men vitalistiske værk lader os ane tidernes historiske og kulturelle forandringer gennem et hypnotisk røgslør af syner. En uafrystelig film