I lydinstallasjonen Elektrisk regn (2018) benyttes et 96-kanals høyttalersystem der hver høyttaler får individuelt signal. For å fullt ut bruke mulighetene et slikt system gir, må lydmaterialet også være stort, og Flø bruker både feltopptak, studioopptak og syntetisk lyd for å skape sammensatte og komplekse modelleringer av forskjellige typer regnvær.

Feltopptakene blir lastet inn i minnet i datamaskinen, og så gjøres det uttrekk fra dette på en slik måte at ingen høyttalere mottar det samme signalet. Utklippene forandrer seg kontinuerlig, og man opplever aldri det samme lydbildet.

Det er to typer punktkilder: studioopptak av enkeltdråper og syntetisk genererte dråpelyder. Flø har gjort omtrent to tusen studioopptak av enkeltdråper, der dråper av forskjellig størrelse treffer forskjellig materialtyper, som tre, glass, stål, papir, plast, tekstil osv. Disse er så satt sammen på stokastisk vis (styrt tilfeldighet) til større teksturer og strukturer.

Den samme samlingen av enkeltdråper er også gjort med syntetisk genererte dråper, der Flø har prøvd ut ulike syntesemetoder i styringen av frekvens, spektrumsammensetning, samt tetthet og plassering i strukturer. Det finnes mye forskning på hvordan lyd beskriver metrologiske forhold, og det finnes også flere modeller som simulerer regnlydens akustiske og fysiske egenskaper. Flø endte opp med å basere deler av arbeidet med syntetisk lyd på en algoritme for regnsyntese som er utviklet av musikeren Katsuhiro Chiba.

Programmeringen er utført i høynivåspråket Max, Ircams MuBu er brukt for analyse av lydopptakene, mens Ircams Spat er brukt til arbeidet med de romlige aspektene. Lydene ble fordelt i rommet etter prinsipper om variasjon i plassering, tetthet og bevegelse. Feltopptakene ble brukt for å skape diffuse felt, mens enkeltlydene ble brukt som punktkilder med presis plassering i rommet.

Høyttalerne har Flø konstruert selv i samarbeid med NOTAMs Thom Johansen og Hans Wilmers, og forsterkeren likeså. Høyttalerne er koaksiale, dvs. at både diskant og bass/mellomtone-elementet ligger i samme akse, ikke over hverandre som i vanlige studio- og stuehøyttalere. Det gir at strålingen i prinsippet skal skje likt i alle retninger, og det runde kabinettet som Flø designet har samme effekt. I kabinettet ligger et spesialkonstruert delefilter som skiller signalet til diskantelementet fra det som går til bass/mellomtone-elementet. Visuelt gjør høyttaleren lite av seg, og det er tilsiktet.

Det ble utviklet egne kretskort også til forsterkeren, og alt dette ble også realisert ved hjelp av NOTAMs Hans Wilmers og Thom Johansen. Som flere andre av Fløs installasjoner er det tekniske gjennomført med stort fokus på detalj.

Installasjonen er generativ i den forstand at prosessene settes i gang og utvikler materialet og presentasjonen av det i sanntid. I konsertversjonen Svart regn (Flø og van der Loo 2018) overtok musikerne kontrollen med hvilke utvalg av dråpelyder som ble gjort, hvilke parameterverdier som ble brukt til de syntetiske dråpene, hvordan lydens tetthet varierte i konsertlokalet osv. Generelt ble lydbildet utviklet mot at det syntetiske dominerte, og det stokastiske elementet ble ivaretatt av blant annet to analoge kaoskretser basert på tilbakekoblingssløyfer (feedback), laget av Rob Hordijk.

Fra et historisk perspektiv føyer dette arbeidet seg til en lang kulturhistorisk tradisjon i litteratur, bildekunst, film og musikk der regn og dets betydning modelleres og bringes frem til erfaring som materiale for kunst.