banner

Soundscape i kunsten

Symposium, 8. - 10. april 2010

 

Norges musikkhøgskole
Riksscenen
Cinemateket
Sound of Mu
Norsk kulturråd
Institusjonen Fritt Ord

I løpet av de siste årene har det oppstått en ny interesse for lydmiljøer i mange deler av samfunnet. Dette kommer til syne i både akademisk og kunsterisk arbeid, og den offentlige debatten og de bekymringer for miljøet som kommer til uttrykk der. Arbeidet med problematikken antar ulike former, som politisk virksomhet for å beskytte og utvikle gode lydmiljøer, akademisk analyse og diskusjon, og mest relevant for dette symposiet, kunstnerisk bruk av soundscape materiale og soundscape lytting på tvers av tradisjonelle genregrenser.

Soundscape er et vidt begrep som inkluderer oppmerksomhet på alle typer signaler i det lydlige miljøet, og teoretisk sett på alle nivåer. Begrepet har blitt brukt med stor variasjon i fokus, interesse og faktisk arbeid. Mange av de miljømessige perspektivene har etter hvert tatt opp i seg et fokus på akustisk økologi: Hva lyden i våre omgivelser forteller oss om våre moderne livsbetingelser i byer, på landsbygda og i naturen – i antropotoper og biotoper.

Denne bølgen av interesse for det som først ble «oppdaget» og utviklet av gruppen som formet seg rundt Murray Schafer i 1970-årenes Vancouver stammer fra ulike kilder. Våre akustiske miljøer har gjennomgått dramatiske forandringer, og luften er fylt av ulike typer signaler med en større tetthet enn tidligere; vi lever og lytter til andre ting. Det Schafer kalte schizofoni – en mangel på forbindelse mellom lyd og dens fysiske kilde – er mer normalt nå enn tidligere, på grunn av digitalteknologien og den voldsomme spredningen av elektronisk utstyr. Parallelt med denne utviklingen har oppmerksomheten på lyd som bærer av kulturell betydning økt, noe som for eksempel konserveringstiltak som BBCs sosial teknologi-baserte nettside Save Our Sounds, og Electric Music Foundations kuraterte nettside og festival Ear to the Earth viser. Mange lyder som står i fare for å bli overdøvet eller overveldet av dagens utvikling ansees som viktige bærere av mening, identitet og kulturhistorie.

Det er fristende å påstå at dette økte fokuset har blitt utløst av lydteknologien også i positiv forstand, nemlig at forholdet pris/ytelse har blitt såpass godt at avanserte verktøy for opptak, behandling og reproduksjon av lyd nå er tilgjenglig for de fleste i vestlige samfunn. Denne relativt plutselige tilgjengligheten har åpnet opp lydfeltet for nye brukere og publikumsgrupper, og dette har gitt en voldsom tilstrømming av nye ideer, og styrket ønskene om å ta opp igjen eldre perspektiver. Mye av interessen for soundscape har utviklet seg blant kunstnere som har liten formell bakgrunn i musikk, verken i fremføring eller i komposisjon.

Soundscape-lytting krever en bredere oppmerksomhet enn hva tradisjonell lytting til musikk støtter seg på; den er kontekstmessig og sosialt orientert, og sporer betydning gjennom lydens ontologi og epistemologi – hva lydene refererer til og hva kunnskapen om dem bringer frem av assosiasjoner. Komponister som har utviklet disse perspektivene omfatter for eksempel John Cage, Bill Fontana, Fransisco Lopez, Chris Watson og Natasha Barrett, for å nevne noen. I tillegg til de veldefinerte og alment aksepterte tilnærminger til arbeid med lyd som disse komponistene representerer, er tverrfaglighet en vanlig tilnærming i lydkunsten, hvor installasjoner rammer inn lydopplevelsene med visuelle elementer i både gallerier og museumssammenhenger. Lyd er ofte integrert i slike arbeider på måter som favner både bredden og kontekstualiteten i soundscape teknikk og -lytting.

I film har lyd vært viktig helt siden oppfinnelsen av såkalte «talkies» (lydfilm), og listen over filmer med fremragende lydarbeid er lang, fra for eksempel filmskaperne Orson Wells, David Lynch, Francis Coppola, Andrei Tarkovsky og Marc Caro, for å nevne noen. Det kan være interessant å undersøke hvordan filmlyd har utviklet seg med de nye arbeidsmåtene som er blitt tilgjengelige gjennom de nye teknologiene. Idéen om klingende kunst som film for ørene var opprinnelig et perspektiv som ble brukt for å beskrive akusmatisk musikk, men er også nyttig i beskrivelse av soundscape-komposisjoner, og for presentasjoner av feltopptak – en relativt ny sjanger – i forskjellige kontekster.

I sum har begrepet soundscape kommet i fokus for et stort publikum og et bredt spekter kunstnere, og dette sammenfaller med både sosial og teknologisk utvikling. En mer kontekstuell og inkluderende lyttemetode er i ferd med å gjøre seg gjeldende i både samtidsmusikken og i lydkunsten. Dette symposiet retter seg inn mot en utforskning av samtidens kunstneriske praksis i et soundscape-perspektiv, for slik å bidra til refleksjon og diskurs om feltets raske utvikling.