I minne ble stilt ut i foajeen på Norges Musikkhøgskole som en del av Ultimafestivalen 2008. Installsjonen bestod av tre lydbåndavspillere og en ca. 20 meter lang lydbåndsløyfe som var montert langs veggen som man først ser på når man går inn i foajeen. De tre spillerne hadde hver sin funksjon. Den første spilte av lyden fra båndet, den andre tok opp lyden av rommet og den tredje fungerte som et «lokomotiv» - en ekstra motor. Dette var nødvendig fordi lengden av båndet og den samlede friksjonen som oppstod langs dens reise rundt den store veggen gjorde at motorene fra avspilleren og opptakeren alene ikke hadde nok kraft til å få båndet til å gå rundt.
Lydbåndet var altså en uendelig sløyfe, og for hver runde ble lyden fra den forrige opptaksrunden kombinert med nye lyder fra rommet. Lyden ble dermed stadig mer kompleks, og båndet «husket» det som hadde foregått i rommet.
Lydbåndet har en overflate som kan magnetiseres, og det er slik signalet ble lagret på båndet. I installasjonen var båndet klippet fra hverandre i biter etter et bestemt mønster, og mellom bitene var det limt inn bånd som ikke har magnetisk belegg. Dermed ble det innspilte materialet hele tiden brutt fra hverandre av stillhet, og resultatet var ikke-sammenhengende innspillinger av lyder og setninger, pluss lyden fra alt annet i rommet. Alt ble brutt opp til kortere og lengre biter, alt etter hvordan lydbåndet som gikk under innspillingshodet var.
På samme måte som med Alvin Luciers kjente verk I Am Sitting in a Room, ble lyden på båndet mer og mer samlet rundt noen få frekvenser, nemlig rommets egne resonansfrekvenser. Opptaket ble dermed ikke bare et minne om hva som skjedde i rommet under Ultimafestivalen, men også en manifestering av rommet i seg selv - en «signatur».