menu_foto.jpg

KUNST I BEVEGELSE: ELEKTRONISK KUNST I OFFENTLIGE ROM

 

Jeg tramper i trappene, løper, synger, roper: EKKO! Jeg går bort til rekkverket og stirrer på høyttalerne som er spent langs to lange, loddrette wire. Svar meg, tenker jeg, og prøver å hypnotisere dem til å reagere på meg. Jeg løper opp trappene igjen, roper igjen, og denne gangen har jeg trigget noe, for høyttalerne svarer meg med samme lyd som jeg selv lagde, et rop som runger gjennom trapperommet og så blir brutt. Jeg er i trapperommet på det nye bygget for biobasale fag på Universitetet i Bergen for å oppleve Natasha Barretts interaktive lydinstallasjon Adsonore.

Elektronisk kunst er kunst som bruker datamaskiner. Det er ikke sikkert at du kan se datamaskinene, men prosessorene og minnekortene er der. Elektronisk kunst er alltid under endring. Den står ikke stille som en statue på et torg som er den samme i århundrer: menneskene går forbi, dag for dag, barn, barnebarn og oldebarn i skiftende moter, mens statuen er den samme. Elektronisk kunst kan invitere til lek og samspill eller den kan ignorere oss mennesker og følge sin egen programmerte rute. Men den står ikke stille.

Om elektronisk kunst ikke står stille, er det likevel flere forskjellige måter den kan endre seg og bevege seg på. I dette essayet deler jeg endringene og bevegelsene til den elektroniske kunsten inn i fire slag, som jeg skal utdype med eksempler fra noen av kunstverkene som presenteres her og fra andre elektroniske kunstutsmykkinger i offentlige rom. Her er de fire mulighetene: elektronisk kunst kan bevege seg i faste, uforanderlige mønstre, den kan vokse i en blanding av tilfeldighet og regler i generative verk, den kan reagere på ytre faktorer som vær, vann og årstider, eller den kan forandre seg interaktivt i respons til det menneskene rundt den gjør.

FASTE MØNSTRE OG SIRKLER

Mange av kunstverkene som presenteres i denne boken går i sirkel og beveger seg igjen og igjen gjennom fullstendig forutbestemte mønstre. Det er kanskje denne typen elektronisk kunst som er nærmest den kunsten og utsmykningen vi er vant til. Den kan stå på i bakgrunnen og trenger ingenting fra publikum for å eksistere.

Du har sikkert sett det dansende lysmennesket på Gardermoen når du går ut, etter å ha hentet bagasjen din? Danseren er en del av Anna Karin Rynanders Human in Motion, som omfatter både lystavledanseren og elleve lyddusjer plassert forskjellige steder på Oslo Lufthavn.

Lyddusjene på Gardermoen henvender seg lokkende til individet: Det er plass til et menneske under en slik dusj. Nysgjerrige stiller seg gjerne under dusjhodet, føttene plassert i sirkelen som er markert på gulvet. Lyden er den samme hver gang, men settes igang av mennesket som tar imot innbydelsen.

Maratondanserne er bare tilstede. De holder på med sitt og danser uten å bry seg om noen ser på dem eller ikke. Noen av de reisende er travle og går rakt forbi danseren, men mange øyne tiltrekkes av det pikselerte, oransje omrisset av et menneske som danser sakte, som frigjort fra tyngdekraften. De forbipasserende beveger seg i takt med det bevegelige bildet, men bildet beveger seg fortsatt neste gang de ankommer Gardermoen og skal hente sin bagasje.

Jenny Holzers Installation for Telenor er også en slik tilstedeværende kunst. Installasjonen består av ord, fraser og setninger som glir bortover den øverste kanten av det nye Telenorbygget på Fornebu, og de glir og glir, uansett om noen ser dem eller ikke. Ordene er henvendt til oss som ser dem (SPIT ALL OVER SOMEONE WITH A MOUTHFUL OF MILK IF YOU WANT TO FIND OUT SOMETHING ABOUT HIS PERSONALITY FAST) men påvirkes ikke i det hele tatt av vær, vind eller forbipasserende. De går bare gjennom en fast sekvens som gjentas igjen og igjen.

Douglas Gordons Five Year Drive By har også en rekkefølge som følges uavhengig av omverdenen, men mens Holzers slagord gjentas flere ganger i døgnet tar det fem år for Gordons videokunst å spilles ut. Gordons verk, som også befinner seg i Telenorbygget på Fornebu, tar utgangspunkt i kult-westernfilmen The Searchers fra 1956, men strekker og forvrenger den så den blir like lang som handlingen som fortelles.

I Installation for Telenor bruker Holzer egne ord, men det er ord som remedieres, brukes annerledes i et nytt medium, slik som Gordon remedierer The Searchers. Holzer har i over tyve år laget slagord og korte fortellinger og essay som hun har presentert på mange vis: på plakater, på elektroniske skilt som her, på parkbenker, på kinoskilt, på kondompakker. Langs Telenorbyggets kant ruller alle hennes skrifter etter tur. Truisms fra slutten av 70-tallet er her, de glir forbi mens kontorarbeidere titter ut vinduene sine eller går på plassen mellom byggene. Så er det en kort pause før neste serie med slagord kommer, i litt større bokstaver og en annen fonttype. En annen serie har byttet om på forgrunn og bakgrunn, så bokstavene blir sorte og bakgrunnen rød, men det er stadig de samme røde LEDene som lyser av og på og skaper illusjonen av bokstaver som renner bortover som vann.

GENERATIV KUNST

I likhet med ordene til Holzer, videoen til Gordon og maratondanserne til Rynander er generativ kunst uavhengig av tilskuere. Men i stedet for å gjenta fast programmerte mønstre, utvikler generativ kunst seg med tiden på måter som kunstneren (og publikum) ikke fullstendig kan forutse.

Tegnemaskin 1-12 av Marius Watz er et eksempel på generativ kunst. Watz har skrevet et program bestående av algoritmer som fastsetter noen regler for det som skapes, men tilfeldigheter spiller også en viktig rolle. Tegnemaskin er også det hittil eneste eksempelet på en offentlig utsmykking i et digitalt rom: Det befinner seg på departementenes nettsider, odin.dep.no.

Hver dag legger Tegnemaskin noen piksler til et bilde, og hver dag vises et utsnitt av den delen som har endret seg på forsiden til departementenes nettsted. Etter to måneder avslutter programmet: Bildet er ferdig. Da arkiveres bildet, og et nytt et påbegynnes, inntil programmet har kjørt 12 ganger og de tolv tegnemaskinene erklæres ferdige. Da vil hele prosjektet bli arkivert.

Mange brukere av odin.dep.no kommer tilbake til nettstedet jevnlig. Noen arbeider slik at de må bruke stedet daglig, andre er innom, med ujevne mellomrom. De som ser Tegnemaskin hver dag merker kanskje knapt at den endrer seg, for de daglige forandringene er små. Når du beveger deg gjennom nettstedets forskjellige deler er det alltid et utsnitt av tegnemaskinens siste tegning i menyen på venstre side av skjermbildet, men utsnittet endrer seg, slik at man ser forskjellige deler av det store bildet, omtrent som når man beveger seg i et stort rom og opplever et kunstverk fra forskjellige kanter og vinkler.

YTRE PÅVIRKNINGER

Arne Nordheims klangbilde er sentralt i to av kunstverkene som presenteres her.Dråpen, en lydinstallasjon i renseanlegget på Bekkelaget, er laget i samarbeid med Soundscape Studios, mens Gilde på Gløshaugen hos NTNU er et samarbeid mellom Nordheim og Carl Nesjar. Begge prosjektene har en lukket samling klangmateriale som settes sammen på forskjellige måter avhengig av ytre forhold. På renseanlegget påvirkes lydbildet av vanntilstrømmingen, mens installasjonen på NTNU reagerer på tid og dato, på lys, fuktighet og vindforhold, som måles utenfor, og på studentstrømmen som beveger seg gjennom området hvor installasjonen befinner seg.

Disse verkene gjentar seg ikke som Holzers Installation for Telenor eller som Rynanders lyddusjer og maratondansere. De er under stadig endring og det er usannsynlig at du vil høre samme klangsammensetninger to ganger. De bygger seg heller ikke opp mot noe som så blir stående som fast, som den generative kunsten til Marius Watz.

Gilde på Gløshaugen reagerer på menneskene rundt den - på massen av mennesker heller enn på enkeltindividet. Publikum behandles på samme måte som vær og vind, som rytmiske variasjoner i omgivelsene. Det spørs om studentene som haster gjennom rommet er klar over at deres flokkbevegelser påvirker de skiftende lydene og lysene i installasjonen. Selv om du ønsket det, ville du ikke kunne påvirke klangbildet alene.

The Tunnel of Light er en installasjon som på lignende måte endrer seg med årstidene og påvirkes av menneskene som beveger seg gjennom dens område. Tunnel er formet som en tunnel av lysrør som omslutter rulletrappen opp fra Nydalen T-bane stasjon i Oslo. Lysene er integrert med musikk fra høyttalere bak omsluttende glassflater, og danner et samspill med arkitektur, årstider og strømmen av mennesker gjennom rommet.

Natasha Barretts Adsonore, som jeg fortalte om først i dette essayet, er en annen installasjon som er ment å oppleves mens man er på vei gjennom et rom. Som Gilde på Gløshaugen er Adsonore en lydinstallasjon i et universitetsbygg. Installasjonen er plassert i trappehuset på UiBs nye bygg for biobasale fag, med høyttalere spent på line fra øverst i trappeåpningen til utgangsdøren nede ved bakken. Adsonore reagerer på menneskestrømmen gjennom dette rommet, slik som Nordheim og Nesjars installasjon på NTNU, men i tillegg kan den reagere på enkeltpersoner som lager uvanlige lyder. Dermed leder den oss inn i den interaktive elektroniske kunsten.

LEK OG INTERAKTIVITET

"Publikum bør kunne gjenkjenne sitt bidrag til resultatet, ellers blir det ingen interaktivitet", skriver »yvind Brandtsegg i sin tekst om »ret, en interaktiv skulptur han har laget sammen med Marit Arnekleiv. Det klarte jeg i min lek med Adsonore: noen ganger kjente jeg igjen min egen stemme, fordreid og spilt tilbake. Andre ganger fikk bråket jeg lagde installasjonen til å svare med sine egne lyder, som klirringen av bestikk mot tallerkener fra kantinen som ligger nær trappehuset.

»ret er installert på Nyhusom skole på Otta, og kombinerer lyd og skulptur. Når du lager lyder nær dette øret manipuleres de og spilles tilbake til deg, forvrengt, men ikke så mye at de ikke kan gjenkjennes som på sett og vis dine lyder. Norge et lydrike er en annen installasjon som inviterer til samspill. Installasjonen, laget av kunstnerne Asbjørn Flø, Trond Lossius og Risto Holopainen, sto montert på Oslo sentralstasjon i to uker høsten 2002 som del av Ultimafestivalen, og samlet lyder fra hele Norge. Publikum kunne velge å gå forbi eller gå inni et lytterom hvor de kunne bearbeide lydene gjennom et enkelt knappespill.

Interaktiv kunst kan få frem det lekende i voksne. Rafael Lozano-Hemmer er en meksikansk kunstner som har laget flere arbeider hvor projiserte bilder og tekster påvirkes av menneskene i nærheten. Two Origins var et verk han satte opp på Place du Capitole i Toulouse for en festival i 2002. Han tok to tekster som ga to forskjellige versjoner av skapelsesmyten og projiserte dem begge på veggen av rådhuset, som danner en av sidene av dette populære byrommet. Fordi tekstene var projisert oppå hverandre, fra to forskjellige vinkler, var begge uleselige - inntil et menneske gikk mellom strålene fra en av prosjektørene og veggen. Da kunne man lese den andre teksten i skyggen den forbipasserende kastet.

Voksne som leker: Det er denne leken som slår meg sterkest når jeg ser på videodokumentasjonen fra Lozano-Hemmers installasjon. Det er natt, og glade, lattermilde mennesker vandrer på kryss og tvers over plassen. Mange oppdager skyggene sine mot veggen, og begynner raskt å leke med dem: de hopper, danser og spøker med vennene sine. Den enkle interaktiviteten er lett å oppdage og å forstå for publikum, og de spiller med.

IKKE KOM I VEIEN

Det var viktig å få Adsonore til kun å reagere på de som vil leke med den, skrev Barrett til meg i en e-post. Dette er kanskje ekstra viktig for lydkunst, for vi kan ikke skru hørselen av og på som vi kan vende blikket vekk fra noe vi ikke vil se på. Dette er noe også Nordheim og Soundscape Studios har vært bevisst på i Dråpen, og det er et problem som Rynanders lyddusjer løser ved kun å være hørbare for den som velger å tre inn i dusjen.

Kanskje lyddusjenes popularitet ikke bare skyldes det at lyddusjen ikke plager andre enn den som står under den, men også skyldes den tydelige kontrakten som inngås: Stå her, i denne sirkelen, så skjer det noe, det er opplagt fra første øyeblikk. Dersom du ikke stiller deg i sirkelen er du trygg. Da slipper du å forholde deg til kunsten. Likeså leker publikum lett med Lozano-Hemmers projeksjoner, fordiinteraktiviteten er enkel og forståelig. Dersom du bare går forbi kan du fint ignorere skyggespillet, men dersom du vil engasjere deg, ser du straks sammenhengen mellom dine bevegelser og kunstverkets reaksjoner.

Andre kunstverk er mer hemmelighetsfulle. Da jeg spurte en av resepsjonistene i bygget hvor Adsonore er installert, viste hun meg villig vei men sa også "kanskje du kan finne ut av hvordan det virker? Vi diskuterte det nettopp i kantinen, men ingen av oss klarer å forstå det." Resepsjonisten ønsket å forstå interaktiviteten og kunstverket, men fikk det ikke til. Nå er Adsonore helt nyinstallert, og når forklaringsskiltene er kommet på plass vil gjerne de som arbeider i bygget forstå det bedre, men det virker likevel som om kontrakten er mindre klar enn i »ret eller i lyddusjene. Dette kan selvsagt være et bevisst kunstnerisk valg.

Andre prosjekter gjør samspillet med publikum enda mer eksplisitt, men også svært tidsavgrenset. I Tokyo i november 2003 lot Lozano-Hemmer folk sende beskjeder til hverandre i kunstprosjektet Amodal Suspension. Publikum sendte meldingene som SMSer, som så ble oversatt til pulserende laserstråler som hang over byen inntil beskjedens mottager bekreftet at beskjeden var mottatt ved selv å bruke mobilen sin til å koble seg til kunstverkets server. Her ble både himmelen og mobilnettverket tatt i bruk som kunstrom. SMS som interaksjonskanal er tatt i bruk på andre måter også, for eksempel i brasilianske Giselle Beiguelmans Poetrica, hvor SMSer fra publikum slås opp på en lystavle i San Pedro. Her kan grensene til markedsføring bli flytende: Vodaphone har en lignende tavle på Piccadilly Circus, hvor beskjeder, sendt inn på SMS, ruller langs en linje under reklamen for Vodaphones mobiltjenester. Jenny Holzers slagord og historier er her fullstendig demokratisert, åpnet opp for alle og enhver.

Både internettet og mobilnettet kan altså tas i bruk som kunstrom. Men først i 2003 fikk Norge sitt første kunstverk på et offentlig nettsted. Odin.dep.no, som er departementenes informasjonstjeneste til det norske folk, er også et kunstrom som rommer Watz' tidligere nevnte Tegnemaskin 1-12. Her er det fortsatt mye rom for utforskning av nye muligheter for utsmykking, både i reint digitale rom som odin.dep.no, og i skjæringspunktet mellom nett og fysisk rom, som man ser i Amodal Suspension, hvor SMSer oversettes til lysstråler.

Utsmykkinger oppleves i periferien. I blant blir vi oppmerksomme på dem og gir dem vår fulle oppmerksomhet en stund, men like ofte opplever vi dem i forbifarten. Dersom vi ofte går forbi utsmykkingen erfarer vi den mer i gjentagelsen enn som enkelthendelse. Kunst i offentlige rom er ikke som kunsten i kunstgalleriene. Vi går gjennom torget, besøker et bygg, tar et tog eller skal nå et fly: vi skal noe annet enn å oppleve kunst. Men kanskje kunsten kan innby oss til noen øyeblikks lek?


Jill Walker